Kia Ora!

Då va me komt til New Zealand!! For å ta opp tråden i fra forrige innlegg ble det lite søvn før me tok av fra Sydney International Airport i retning Auckland. Der ble det noen timer venting, og en liten prat med en dansk sikkerthetsvakt i sikkerhetskontrollen, før me fekk satt oss på et nytt fly til Wellington for igjen å bytta fly, før me til slutt landa i Christchurch. Der blei med møtt med tidenes solnedgang med virkelig trykk på tidenes!! Rett og slett en solnedgang av dimensjoner! Kombinasjonen av latterlig fin natur kor solå sakte men sikkert sneik seg ned, va heilt legendarisk! Sola, skyene og himmelen i skjønn forening ga oss bare den best tenkelige velkomsten. Et fargespill uten like! Naturen minne faktisk mye på norsk natur bare mye mær eksotisk; med x-antall forskjellige tresorter (som kun finnes på New Zealand), i møte med høye vulkanske fjell til store marker stappfulle med hjort... Nei, det e rett og slett heilt fantastisk her!
Omsider framme i Christchurch møter me et kjent fjes. Fjeset har et navn og det er Eirik Larsen fra Kristiansand. En venn me har hatt gleden av å kjenne i noen år. Så der står han parat med bil som frakter oss ut i fra byen og mot landet, nærmere bestemt Oxford. Et lite tettsted 45min utenfor Christchurch. Her ligger det en bibelskole, eller disiple training school om du vil, hvor Eirik er elev.

Siden sist har me også krysset nye barrierer... Me har besøkt et nytt land og tidsonen er nå på bristepunktet. Tidsonen her er nå +12 timer i forhold til den norske klokka, så det er merkelig å tenke på at me står opp når dåkke legger dåkke og motsatt.

Vel framme ved basen, som den blir kalt, blir me tatt åpent imot. Mange å hilse på og me hadde allerede på forhånd fått kallenavn; Bjartings, Mr. O and Lodden. Gode norske navn som Bjarte og Olav er ikke alltid like lette å uttale for folk med andre språk.

Tirsdagen gjekk til med å få sove ut etter en lang flytur og generelt bli bedre kjent med plassen og folkene på skolen. De første dagen ble preget av noe skiftende vær med både tunge regnbyer og små glimt av sola. Onsdagen og torsdagen deltok vi i store deler av undervisningen. Noe som både var interesant og spennende. Torsdag kveld ble en begivenhetsrik kveld på flere plan da Bjarte og Olav hiket inn til Christchurch i det formål å leie bil. Det ble altså første gang Bjarte og Olav fekk kjøre bil med ratt på feil side og i tillegg kjøre på feil side av veien. Spenstig! Andreas, er dessverre 2 mnd for ung til å kunne kjøre da man må være fylt 21 år. Men han tar det derimot igjen som en knakande stødig og god kartleser! Fredagen fekk me lov til å bli med skolen inn til Christchurch og deres ukentlige evangelisering i byen. De har ulike grupper på ulike steder. En som generelt holder til midt i sentrum, en ved skateparken og en i et klatresenter. Som ivrige klatrere me er ble vi med klatregruppen. Det var kos å igjen få klatra litt. Me fekk også tid til en liten tur innom skateparken. Ellers har dagene denne uken gått fort.

Me har stort sett benyttet oss av basens fasiliteter og mennesker. Trampolinen, frisbien og me

har og prøvd oss i skaterampen.

Lørdagen hang vi oss nok en gang på skolen og ble med dei på en liten helgetur. 3 timer lengre nord var målet. Plassen heter Kaikoura og er et lite tettsted ved havet. Været var strålende sol og blå himmel. Me benyttet dermed anledningen til en liten rundtur ved noen klipper ytterst i havet. Den ene veien gjekk me på toppen av disse klippene og fekk med oss en nydelig utsikt. På rundturen tilbake gikk vi nedenfor klippene, langs havet. Her såg vi seler og ellers fin natur, nydelig utsikt og sol! Kanon!

Søndagsmorgen startet verst mulig. 05.45 bråvåkner hele gjengen av en uling så grusom som bare brannalarm kan være. Etter litt om og men viser det seg at det er kun på vårt rom brannalarmen har gått. Me prøver å nå de ansatte ved hostellet men uten resultat. Det ender til slutt opp med at Olav ringer brannvesenet å prøver å forklare at det ikke er krise, men at vi har en brannalarm som ikke vil slå seg av. Etter enda mer om og men dukker det to brannbiler omsider opp, men de har ikke nøkkelen som skal til for å slå av alarmen. Så der sitter vi kl. 07.00, med en brannalarm som fortsatt uler og uten mulighet til å slå den av. Me velger til slutt å kjøre for å kjøpe oss frokost og en god og trengende kaffi! Når vi kommer tilbake nærmere halv ni har en ansatt omsider dukket opp og skrudd av alarmen (da hadde brannalarmen gått sammenhengende i nesten 2 timer).
HEEEERRRLIIIIIGGGGGGGT!

Siden søndagen startet litt tidlegere enn planlagt får me tid til en tur denne dagen også. Området og New Zealand generelt har vært svært flinke på å merke opp flotte turstier, og det er mange av dei. Me valgte oss ut en som tok ca. 1 time rundt i fjellskråningen. På turen ned finner me oss et stykke beita mark der sauene går fritt og utsikten mot kysten og havet er aldeles nydelig. Der slapper me av i god feriestil lenge. Senere slår me følge med resten av skolen tilbake til basen hvor middag og fisk for første gang blir spist på turen (sorry mødre!).


I Franz Josef ble me natten over og planla dagen etterpå å få flydd helikopter opp til breen. Når me våknet dagen etterpå låg tåka tykk og lavt og helikopterturen virket fjern, selv om noen av oss levde i håpet om at tåka ville lette til senere på dagen (Olav e realist). Bjarte og Andreas (aka de klatreavhengige) brukte ventetiden på en fornuftig måte i den eneste innendørs isklatreveggen på den sørlige halvkule!! Det ble en stor fornøyelse og Olav gjorde en god jobb som fotograf og filmcrew. Da tiden for avgang til isbreen nærma seg og tåka fortsatt låg tykk mistet nok dei mest optimistiske også troen. Turen ble avlyst og brødrene bestemte seg fort og konsist om å sjekke ut forholdene i Fox Glacier en liten halvtime unna. Der låg også tåka lavt, men etter en liten prat med en av selskapene ble me enige om å prøve lykken en gang til. Ny tur ble bestilt og betalt og avgangen var snarlig. Me ble frakta til helikopteret og idet me skal til å gå ombord får me kontrabeskjeden - ingen avgang fordi tåka har snudd retning og er på vei tilbake!

Litt småfortutta blir vi fraktet tilbake og pengene tilbakelevert. Men som brødre av ypperste kvalitet mister vi ikkje motet og fortsetter heller bilturen sørover. Etter en halvtimes kjøring er tåka historie og blå himmel og sol er atter tilbake. Kjøreturen på 5 timer (evt. 3 hadde me ikkje hatt så god tid) til neste destinasjon, Wanaka, blir en festreise med flotte innspill av delfiner som leker og hopper i havet, gode kaffipauser med flott utsikt og godt felleskap! Vel framme i Wanaka, som forøvrig er et nydelig tettsted med et svært vann omringa av majestetiske fjell

med snø på toppen, finner vi oss en plass for natten og planlegger dagen derpå.

Det er ingen tvil om at me allerede etter kun halvannen uke her har forelska oss i landet. Om det er likheten med Norge som gjør landet flott eller ikke forblir usikkert. Men store grønne åser, asurblått hav og mektige fjell der snøen enda klorer seg fast til toppene gjør noe med en hvert menneske (det går mot sommer her nede).

Onsdagen blir ikkje dårligere enn tirsdagen med tanke på været. Brødrene (Bjarte, Andreas & Olav for de som ikkje har skønt det)har bestemt seg for hva dagens høydepunkt skal bli og det ender på skydiving. Me får booka oss en plass hos en av de mange selskapene som gjør det i området. I mellomtiden varmer me opp med litt golf på driving rangen. Timene går og tiden for HOPPET nærmer seg! Me kjører til flyplassen og møter opp ved basen. Der får me instruksjon, utstyr og litt mer ventetid. Etter å ha sittet på bakken en times tid og sitt på at den ene etter den andre fallskjermen kommer dalende øker kriblingen i takt med lysten etter å ta det store steget. Me får på oss "klovnedrakten", selene og får hilse på intruktørene. Egne kameramenn følger oss hele tiden, både med film- og fotokamera! Smilene blir bare bredere og bredere på vei til flyet. I dette lille flyet får vi etter kvart klemt inn 9 mannfolk + piloten. Bjarte, Olav og Andreas pluss hver sin tandemhopper og kameramann. Her sitter/ligger me som sild i tønne! Flyet tar av og det gjør også gliset. På vei opp til 12 000 fot (3650m eller 3,65km om du vil) får vi en utsikt av de sjeldne. Majestetiske fjell og nasjonal parker. Hvor isbreen møter daler med skog og glitrende innsjøer. FANTASTISK!!

Vel oppe på 12 000 fot får Olav æren av å åpne ballet, tett fulgt av Andreas og Bjarte. Og dermed er lange 45 sekunder med fritt fall i gang og en fart opp mot 200 km/t. Se dette for deg! Kriblingen i magen, synet av enestående natur og en moder jord som berre kommer nærmere og nærmere.Etter 45 sekunder og ca 1500 m over bakken blir snoren dratt og fallskjermen løst ut. Og turen har så vidt begynt! Smilet har stivnet på bristepunktet og har stått slik i hele dag. Resten av turen ned blir en fornøyelse, en slags sjarmøretappe! Utsikten er den samme og den gode følelsen som bruser i kroppen vil ingen ende ta. Det å etterkvart se hus, biler og trær på bakken under seg bli større og større er konge. Landingen blir fin og stødig og vel ned er tiden kommet for å strekke smilet enda litt til, gode klemmer og befriende skrik mot himmelen og sola som forsatt gleder seg med oss!

Etter å har roet ned litt og sitt filmen av oss under hoppet, var en matbit det neste på programmet for de ekstreme og sportye brødrene: en foot long subway(!!). Me forlater Wanaka med kurs for Queenstown med en god følelse og gode minner om en nydelig plass.

Me ankommer Queenstown en time senere, en kosli liten by ved et stort vann. Her får vi rom på et lodge i skråningen oppafor byen med utsikt mot fjellene. Som dåkke sikkert forstår er det møje som skjer her nede. Mange opplevelser av ulike slag vi gjerne vil dele med dåkke! Håper bloggen er interesant og gir ivertfall et lite innblikk i brødrene sin fantastiske tid her nede. Selv om desember nærmer seg og butikkene allerede har hatt julepynt i snart en måned kjenner me ikkje masse til den gode, gamle julefølelsen (regn, kulde og vinterdepresjon). Men me gleder oss i vertfall til å treffe dåkke alle igjen.

Stay tuned! We´ll be back with more bloggings!!

(om ikkje så lang, så iallefall vel så god)