sniktitt: da-trip THE MOVIE

Bula!

Då va me komt t bloggens siste innlegg. Me tar igjen opp tråden ifra forrige innlegg og befinne oss altså fremdeles i Queenstown, New Zealand. Her hadde me på forhånd bestilt en klatretur på torsdagen med en guide. En hyggelig lokal mann med navnet Stu ble med oss. Han hadde mange års klatreerfaring tross en benskade etter en motorsykkelulykke som 17-åring. Venstrefoten hans var ikkje bevegelige pågrunn av skruer og plater i området rundt kneet. Så det var spesielt å sjå kossen han alikavel klarte å gjøre en god jobb i fjellveggen. Første klatreplass låg noen minutters kjøring utenfor sentrum av Queenstown. Der fekk me prøvd oss på litt ulike vanskelighetsgrader. Selv om me konkluderte med at det ikkje var dei mest utfordrende løypene, var det alikavel kjekt å få klatre ute. Etter noen timer her drog me videre til neste vegg. På veien stopte me innom en café for dagens kaffi. Her vart det og en god drøs om Queenstown og New Zealand generelt. Me fekk også bli litt bedre kjent med han og hva han driver med ellers. Firmaet han jobba for ble ofte oppringt av diverse filmselskap i forbindelse med ulike filminnspillinger (mange kjente filmer er blitt spilt inn på New Zealand, deriblant Ringenes Herre). Så me fekk vite at han bl.a. hadde våre en av dei ansvarlige for sikkerheten til filmcrewet i filmen Vertical Limit. Vertica Limit er en klatrefilm der dei prøver å bestige Mount Everest. Morsomt!!Etter en bedre kaffi tok vi til på økt nr 2. Her ble det litt mer teori enn tidlegere på dagen, der han viste oss kossen me kunne rappelere, eller abseiling som det så fint heter på engelsk, ned en fjellvegg. Etterkvart fekk me også prøve oss på veggen på ca 30 m. Dette var stortsett det som skjedde denne torsdagen. En liten, men samtidig stor ting var den lokale Fernburgeren. En stor smakopplevelse av dei sjeldne! Tipp topp 2 tommeltotter opp!

Dagen etter satte me kursen nordover igjen. Me endte ved foten av NZ's største fjell, nemlig Mt. Cook. Denne fjellbygda, forøvrig med samme navn, ble me kun en natt. Hadde iveren etter å gå tur i området våre større hadde kanskje plassen falt bedre i smak, men det var den ikkje. Så me rusla videre mot Christchurch. Vel framme ble det litt shopping og en tidlig kveld på 12 mannsdormet. Søndagen traff me igjen på vår gode venn Eirik, som skulle være med på konserten. Muse konserten ble en stor musikk opplevelse. Dei er kjent for å være en av dei beste live-bandene i verden og det fekk me også inntrykk av. Lysshowet var Sjef med stor S og det var forsåvidt resten av konserten også:)

Mandag satte me oss nok en gang på flyet. Denne gang i retning nordøya og Auckland. Auckland som er den største byen på New Zealand ble me i 2 dager før mer reiste videre til neste land og øy, nemlig Fiji. I Auckland ble det ikkje gjort stort. Litt mer shopping, litt klatring/jogging, yatzy og opptil flere Starbuckskaffier.

Flyet til Fiji landet sent onsdagskveld. Her ble me møtt med en enorm varme og ubehagelig høg luftfuktighet. Før me hadde komt oss inn i selve bygget følte me at me hadde sprunget 3000 m. Svette og klamme gjekk me til passkontroll og bagasjeutlevering akkompagnert av noen lokale musikanter. Første natten låg med på et hotell like utafor flyplassen før me dagen etterpå skulle bli frakta til en øy ute i havgapet hvor resortet vårt låg. Etter det me hadde fått opplyst og sjekka var ikkje Fiji i noen anna tidssone enn NZ. Så me levde i den trua at me ikkje trenge å stille klokka. Tilfeldigvis spurte Bjarte resepsjonisten etter klokka og då viste det seg at dei her låg 2 timer bak NZ. Så då rekna me med at me hadde god tid til bussen kl. 7.30 viss me stod opp halv sju. Klokka fire morgenen etter våkner Bjarte av en gjeng barn som leker i gangen utafor. Han finner dette underlig tidlig og går ut og spør ka klokka er. Bjarte får ettekvart et slags svar på at den fem. Med en litt usikker følelse går han å legger seg igjen, men står opp igjen etter en halvtime med uvissheten. Han går til resepsjonen og spør nok en gang og får da opplyst at Fiji ligger en time bak NZ. Så etter litt tilfeldigheter og litt flaks får me omsider komt oss på bussen som fører oss til kaiområdet. Derifra blir me frakta ut til Beachcomber Island, ei øy på et snaut mål, med sandstrand rundt hele, egen restaurant/bar, egen kirke, mange små hytter og noen dorms. Noen hundre meter fra øya blir me hentet av en litt mindre båt som frakter oss helt inn til beachen. Vel inne på land blir vi møtt av lokal sang og "bula" blir fort et fast uttrykk i vårt vokabular. Dette uttrykket kan brukest som både "velkommen", "god morgen" og "hei". Etterhvert blir vi vist til vårt rom eller rettere sagt vårt egen lille hytte. Denne lille hytta vår ligger 20 m fra fra stranden og har hengekøye mellom palmer og kokkosnøtter ferdig til å nytes. Denne plassen er berre helt vidunderlig. Dette blir gjerne veldig klissete og klisjéaktig, men øya må opplevast. Vanskelig å beskrive denne med få ord. Tre ganger til dagen fekk me servert mat i form av buffé. Frokosten kunne me bl.a få nystekte speilegg/omeletter og et stort utvalg ferske frukter. Lunsj og middag bestod av mange lokale retter, i tillegg til masse frukt. Dagene på Fiji, ble noen veldig late dager.

Dagene kunne oppsumerest slik:

07.55 Morgenbad
08.00 Frokost
09.00 Lese, brettspill, sol og en snorkletur
13.00 Lunsj
14.00 Mer lesing, mer brettspilling, mer soling og et par snorkleturer
19.00 Middag
20.00 Bli kjent med nye, Crab Race og en ikkje altfor sein kveld

Andreas fekk også en ny og fin dykkeopplevelse. Guiden tok han med til et skipsvrak, kalt Salamanda, som ligger på ca. 30 m dybde. Dette vraket var tidligere et 40 m langt cruiseskip som nå har ligget på bunn i 10 år. Etter 2 dager i denne fantastiske hytta vår, måtte vi dessverre flytte ut. Dette pågrunn av en misforståelse mellom reisebyrået og øya. Så me endte opp på et 84-manns dorm. Men en kjekk opplevelse det og:)

Etter noen lazy dager på denne herlige øya forlot vi Fiji og satte oss spente på flyet til USA. Etter 10 timer ombord på New Zealand Air flyet fra Nadi, landet vi på LAX (Los Angelse Int. flyplass). En liten busstur til downtown og en drosjetur derfra til hotellet vårt måtte til. Vel framme ved Hotel Biltmore Millenium kommer en pikkolo og henter bagasjen vår ute ved taxien. Inne i den svære entréen blir vi ønskt velkommen til et fasjonabel og flott hotell. Tidligere har hotellet holdt flere større og flotte fester som bl.a. Acadamy Awards. Så dette er hotell med flere stjerner for å si det sånn. Dagene i englenes by ble brukt til bl.a Universal Studios, en fornøyelsespark som også huser flere titalls scener som blir brukt til filminnspillinger av mange kjente filmer og serier.

Ellers besøkte me også Rodeo Drive, Beverly Hills, Hollywood Boulevard og ikkje minst Santa Monica Beach, hvor vi feirte 22 årsdagen til Olav på Bubba Gump. En av dei kulere opplevelse fra L.A. var når vi plutselig havnet midt i innspillingen til CSI New York (i L.A!!!) rett utafor hotellet vårt. Gøyalt!

Fra englenes by drog me videre med stil til San Francisco. Me leide oss ein ny Toyota Highlander SUV, ein heilt fantastisk bil, og begynte på den ca.8timers lange kjøreturen. Me ankom San Fran seint på fredags kvell så me hadde kun to snaue døgn i byen. Men for ein by! Utrolig koselig plass! Lørdag tok me båten ut til Alcatraz, som er et nedlagt fengsel (mest kjent etter storfilmen The Rock). Der rusla me rundt å fekk me oss mye historie om ka som hadde skjedd der gjennom tidene. Interesant! Ellers så hadde San Francisco mye å by på. På Fishermans Warf fekk me med oss byens spesialitet i matveien; nemlig Clam Chowder. Det e ei fiskesuppe som blir servert i ei hul bolle av surdeigsbrød. Deiligt! Seinare fekk me kjøpt oss litt varme klær og tatt den kjente trikken som byen bl.a. er kjent for. Et must av en by å besøke i løpet av sitt liv.

Etter ei god veke i California drog me videre for å få med oss The Big Apple. Byen som er kjent for så masse, nemlig New York. Her har me våre i 6 dager og kun fått opplevd litt av Manhatten. Byen er diger, men et godt utbygd undergrunnsystem hjelper på. Men me har ivertfall fått med oss det viktigste. Empire State Building by night, Ground Zero, Central Park, Frihetsgudinnen, Time Square og ellers en haug av butikker. Me har nemlig fått gjort unna stort sett hele julehandelen og litt til. Ellers va me på ein stomp forestilling den eine kvelden og et teaterstykke på Broadway med Claire Danes i hovedrollen ein aen. New York er også en by man må oppleve. Den er mektig og har haugevis av freshe butikker, restauranter og hoteller med det kulaste interiør og dekor. For ikkje å snakke om julepynten her. Butikkvinduene stod i kø med imponerende dekorasjoner. Så va turen slutt og me forlate New York 17:30 lørdag 15.desember.

Tilslutt vil me nok ein gang berre takke for alle kommentarer opp igjennom! Me setter pris på at dåkke setter pris på det som me har skreve ;)


Hilsen tre brødre som ikke er brødre

Kia Ora!

Då va me komt til New Zealand!! For å ta opp tråden i fra forrige innlegg ble det lite søvn før me tok av fra Sydney International Airport i retning Auckland. Der ble det noen timer venting, og en liten prat med en dansk sikkerthetsvakt i sikkerhetskontrollen, før me fekk satt oss på et nytt fly til Wellington for igjen å bytta fly, før me til slutt landa i Christchurch. Der blei med møtt med tidenes solnedgang med virkelig trykk på tidenes!! Rett og slett en solnedgang av dimensjoner! Kombinasjonen av latterlig fin natur kor solå sakte men sikkert sneik seg ned, va heilt legendarisk! Sola, skyene og himmelen i skjønn forening ga oss bare den best tenkelige velkomsten. Et fargespill uten like! Naturen minne faktisk mye på norsk natur bare mye mær eksotisk; med x-antall forskjellige tresorter (som kun finnes på New Zealand), i møte med høye vulkanske fjell til store marker stappfulle med hjort... Nei, det e rett og slett heilt fantastisk her!
Omsider framme i Christchurch møter me et kjent fjes. Fjeset har et navn og det er Eirik Larsen fra Kristiansand. En venn me har hatt gleden av å kjenne i noen år. Så der står han parat med bil som frakter oss ut i fra byen og mot landet, nærmere bestemt Oxford. Et lite tettsted 45min utenfor Christchurch. Her ligger det en bibelskole, eller disiple training school om du vil, hvor Eirik er elev.

Siden sist har me også krysset nye barrierer... Me har besøkt et nytt land og tidsonen er nå på bristepunktet. Tidsonen her er nå +12 timer i forhold til den norske klokka, så det er merkelig å tenke på at me står opp når dåkke legger dåkke og motsatt.

Vel framme ved basen, som den blir kalt, blir me tatt åpent imot. Mange å hilse på og me hadde allerede på forhånd fått kallenavn; Bjartings, Mr. O and Lodden. Gode norske navn som Bjarte og Olav er ikke alltid like lette å uttale for folk med andre språk.

Tirsdagen gjekk til med å få sove ut etter en lang flytur og generelt bli bedre kjent med plassen og folkene på skolen. De første dagen ble preget av noe skiftende vær med både tunge regnbyer og små glimt av sola. Onsdagen og torsdagen deltok vi i store deler av undervisningen. Noe som både var interesant og spennende. Torsdag kveld ble en begivenhetsrik kveld på flere plan da Bjarte og Olav hiket inn til Christchurch i det formål å leie bil. Det ble altså første gang Bjarte og Olav fekk kjøre bil med ratt på feil side og i tillegg kjøre på feil side av veien. Spenstig! Andreas, er dessverre 2 mnd for ung til å kunne kjøre da man må være fylt 21 år. Men han tar det derimot igjen som en knakande stødig og god kartleser! Fredagen fekk me lov til å bli med skolen inn til Christchurch og deres ukentlige evangelisering i byen. De har ulike grupper på ulike steder. En som generelt holder til midt i sentrum, en ved skateparken og en i et klatresenter. Som ivrige klatrere me er ble vi med klatregruppen. Det var kos å igjen få klatra litt. Me fekk også tid til en liten tur innom skateparken. Ellers har dagene denne uken gått fort.

Me har stort sett benyttet oss av basens fasiliteter og mennesker. Trampolinen, frisbien og me

har og prøvd oss i skaterampen.

Lørdagen hang vi oss nok en gang på skolen og ble med dei på en liten helgetur. 3 timer lengre nord var målet. Plassen heter Kaikoura og er et lite tettsted ved havet. Været var strålende sol og blå himmel. Me benyttet dermed anledningen til en liten rundtur ved noen klipper ytterst i havet. Den ene veien gjekk me på toppen av disse klippene og fekk med oss en nydelig utsikt. På rundturen tilbake gikk vi nedenfor klippene, langs havet. Her såg vi seler og ellers fin natur, nydelig utsikt og sol! Kanon!

Søndagsmorgen startet verst mulig. 05.45 bråvåkner hele gjengen av en uling så grusom som bare brannalarm kan være. Etter litt om og men viser det seg at det er kun på vårt rom brannalarmen har gått. Me prøver å nå de ansatte ved hostellet men uten resultat. Det ender til slutt opp med at Olav ringer brannvesenet å prøver å forklare at det ikke er krise, men at vi har en brannalarm som ikke vil slå seg av. Etter enda mer om og men dukker det to brannbiler omsider opp, men de har ikke nøkkelen som skal til for å slå av alarmen. Så der sitter vi kl. 07.00, med en brannalarm som fortsatt uler og uten mulighet til å slå den av. Me velger til slutt å kjøre for å kjøpe oss frokost og en god og trengende kaffi! Når vi kommer tilbake nærmere halv ni har en ansatt omsider dukket opp og skrudd av alarmen (da hadde brannalarmen gått sammenhengende i nesten 2 timer).
HEEEERRRLIIIIIGGGGGGGT!

Siden søndagen startet litt tidlegere enn planlagt får me tid til en tur denne dagen også. Området og New Zealand generelt har vært svært flinke på å merke opp flotte turstier, og det er mange av dei. Me valgte oss ut en som tok ca. 1 time rundt i fjellskråningen. På turen ned finner me oss et stykke beita mark der sauene går fritt og utsikten mot kysten og havet er aldeles nydelig. Der slapper me av i god feriestil lenge. Senere slår me følge med resten av skolen tilbake til basen hvor middag og fisk for første gang blir spist på turen (sorry mødre!).


I Franz Josef ble me natten over og planla dagen etterpå å få flydd helikopter opp til breen. Når me våknet dagen etterpå låg tåka tykk og lavt og helikopterturen virket fjern, selv om noen av oss levde i håpet om at tåka ville lette til senere på dagen (Olav e realist). Bjarte og Andreas (aka de klatreavhengige) brukte ventetiden på en fornuftig måte i den eneste innendørs isklatreveggen på den sørlige halvkule!! Det ble en stor fornøyelse og Olav gjorde en god jobb som fotograf og filmcrew. Da tiden for avgang til isbreen nærma seg og tåka fortsatt låg tykk mistet nok dei mest optimistiske også troen. Turen ble avlyst og brødrene bestemte seg fort og konsist om å sjekke ut forholdene i Fox Glacier en liten halvtime unna. Der låg også tåka lavt, men etter en liten prat med en av selskapene ble me enige om å prøve lykken en gang til. Ny tur ble bestilt og betalt og avgangen var snarlig. Me ble frakta til helikopteret og idet me skal til å gå ombord får me kontrabeskjeden - ingen avgang fordi tåka har snudd retning og er på vei tilbake!

Litt småfortutta blir vi fraktet tilbake og pengene tilbakelevert. Men som brødre av ypperste kvalitet mister vi ikkje motet og fortsetter heller bilturen sørover. Etter en halvtimes kjøring er tåka historie og blå himmel og sol er atter tilbake. Kjøreturen på 5 timer (evt. 3 hadde me ikkje hatt så god tid) til neste destinasjon, Wanaka, blir en festreise med flotte innspill av delfiner som leker og hopper i havet, gode kaffipauser med flott utsikt og godt felleskap! Vel framme i Wanaka, som forøvrig er et nydelig tettsted med et svært vann omringa av majestetiske fjell

med snø på toppen, finner vi oss en plass for natten og planlegger dagen derpå.

Det er ingen tvil om at me allerede etter kun halvannen uke her har forelska oss i landet. Om det er likheten med Norge som gjør landet flott eller ikke forblir usikkert. Men store grønne åser, asurblått hav og mektige fjell der snøen enda klorer seg fast til toppene gjør noe med en hvert menneske (det går mot sommer her nede).

Onsdagen blir ikkje dårligere enn tirsdagen med tanke på været. Brødrene (Bjarte, Andreas & Olav for de som ikkje har skønt det)har bestemt seg for hva dagens høydepunkt skal bli og det ender på skydiving. Me får booka oss en plass hos en av de mange selskapene som gjør det i området. I mellomtiden varmer me opp med litt golf på driving rangen. Timene går og tiden for HOPPET nærmer seg! Me kjører til flyplassen og møter opp ved basen. Der får me instruksjon, utstyr og litt mer ventetid. Etter å ha sittet på bakken en times tid og sitt på at den ene etter den andre fallskjermen kommer dalende øker kriblingen i takt med lysten etter å ta det store steget. Me får på oss "klovnedrakten", selene og får hilse på intruktørene. Egne kameramenn følger oss hele tiden, både med film- og fotokamera! Smilene blir bare bredere og bredere på vei til flyet. I dette lille flyet får vi etter kvart klemt inn 9 mannfolk + piloten. Bjarte, Olav og Andreas pluss hver sin tandemhopper og kameramann. Her sitter/ligger me som sild i tønne! Flyet tar av og det gjør også gliset. På vei opp til 12 000 fot (3650m eller 3,65km om du vil) får vi en utsikt av de sjeldne. Majestetiske fjell og nasjonal parker. Hvor isbreen møter daler med skog og glitrende innsjøer. FANTASTISK!!

Vel oppe på 12 000 fot får Olav æren av å åpne ballet, tett fulgt av Andreas og Bjarte. Og dermed er lange 45 sekunder med fritt fall i gang og en fart opp mot 200 km/t. Se dette for deg! Kriblingen i magen, synet av enestående natur og en moder jord som berre kommer nærmere og nærmere.Etter 45 sekunder og ca 1500 m over bakken blir snoren dratt og fallskjermen løst ut. Og turen har så vidt begynt! Smilet har stivnet på bristepunktet og har stått slik i hele dag. Resten av turen ned blir en fornøyelse, en slags sjarmøretappe! Utsikten er den samme og den gode følelsen som bruser i kroppen vil ingen ende ta. Det å etterkvart se hus, biler og trær på bakken under seg bli større og større er konge. Landingen blir fin og stødig og vel ned er tiden kommet for å strekke smilet enda litt til, gode klemmer og befriende skrik mot himmelen og sola som forsatt gleder seg med oss!

Etter å har roet ned litt og sitt filmen av oss under hoppet, var en matbit det neste på programmet for de ekstreme og sportye brødrene: en foot long subway(!!). Me forlater Wanaka med kurs for Queenstown med en god følelse og gode minner om en nydelig plass.

Me ankommer Queenstown en time senere, en kosli liten by ved et stort vann. Her får vi rom på et lodge i skråningen oppafor byen med utsikt mot fjellene. Som dåkke sikkert forstår er det møje som skjer her nede. Mange opplevelser av ulike slag vi gjerne vil dele med dåkke! Håper bloggen er interesant og gir ivertfall et lite innblikk i brødrene sin fantastiske tid her nede. Selv om desember nærmer seg og butikkene allerede har hatt julepynt i snart en måned kjenner me ikkje masse til den gode, gamle julefølelsen (regn, kulde og vinterdepresjon). Men me gleder oss i vertfall til å treffe dåkke alle igjen.

Stay tuned! We´ll be back with more bloggings!!

(om ikkje så lang, så iallefall vel så god)

The last two weeks down under!

Hei alle kjente og kjære der hjemme! Nå e det ikkje lenge før the land down under er historie for oss. Ivertfall for denne gang. På mandag den 12. går ferden vår videre til Eirik og New Zealand. Me glede oss som galne t det! Går alt etter planen blir det forhåpentligvis noen actionprega veker der.

Forrige uke var me i Byron Bay fra mandag til lørdags kvell. Byron ligge ein times kjøring sør for Surfers Paradise, så det va ikkje så lange turen å ta. Då me kom t Byron blei me møtt av, tro det eller ei, REGN! Ikkje noe lett duskregn, men regn av norsk kvalitet og kvantitet! (Dette regnet, som forøvrig nesten har vært et fremmed begrep for oss den siste måneden, har fulgt oss

med jevne mellomrom de to siste ukene).

I Byron Bay hadde me booket et tremannsromm på The Arts Factory som e det største hostellet i Byron og kanskje og det mest alternative av de... Hostellet ble startet av hippiene på 60 tallet, før punkerne tok over på 70 tallet og ellers har nok det glade 80 tallet også satt sitt preg på plassen... Plassen ligger en liten gåtur fra selve sentrum, i utkanten av en skog/jungel/regnskog?!? Dette gjør ihvertfall sitt til at det er en veldig laidback og avslappa stemning på området. For de virkelige store globetrotterene kunne man også velge å bo i store telt på området, men bortskjemte nordmenn liker seg best innendørs :p Hostellet hadde ihvertfall alle fasciliteter man trenger for et ukesopphold; med basseng, boblebad, sauna, biljard, bordtennis, pinballmaskiner, sykkelutleie og ikkje minst tidenes mest laid-back kino! :p I tillegg kunne man leie surfebrett for en billig penge, så de ble også leid et par dager av Andreas og Olav, mens Bjarte kjente seg litt ferdig med surfing og brukte heller tiden på andre triveligheter. En sykkeltur ble det også tid til. Den turen brakte oss til Lighthouse også kjent som Australias østligste punkt. På dette platået er det et stort fyrtårn og utsikt ut over horisonten. Sweet! Utenom alt dette ble det også som alltid tid til en liten rundtur innom butikkene på utkikk etter noe fristende. Flere sider med litteratur av ulik slag ble også slukt i løpet av uka.

Som globetrottere lever man fra dag til dag. Så lørdagskvellen følte me (iaffal ein av oss) at me hadde fått nok av Byron så me satte oss på nattbussen sørover i retning Sydney. Dette gjorde at me fekk et litt kortere opphold i Byron Bay enn planlagt og et litt lengre opphold i Sydney. Delte meninger internt i brødregjengen om dette var positivt eller negativt, men busstur ble det og dette tok oss hele natten. Så me var relativt slitne når me entra hovedstaden Sydney tildlig søndags måren. (Alle våkne og opplagte lesere la selvfølgelig merke til den åpenbare feilen i forrige setning. Sydney er selvøfgelig ikkje hovedstaden i Australia, det er Canberra :D). Si me kom så tidlig til byen fekk me ikkje sjekt inn på hostellet så me fant oss ein Starbucks og tok ein herlige mårenkaffi sammen me The Sydney Morning Herald og ei go bok (livet e hardt ;D) Seinere på dagen gjekk me ned til Darling Harbour kor der e fullt av restauranter, IMAX kinoen og ikkje minst Sydney Aquarium. Derfra tok me ein båt-taxi rundt havnen slik at me fekk sett den svære broen og operahuset fra sjøen. Et fint, men skuffende lite bygg ;)

På ettermiddagen traff me på Sveinung og Richard som e gamle go kompiser som me var naboer med ein gang i tiden. Sveinung har gått på universitetet her i Sydney i 3 år, mens Richard har reist rundt i verden den siste måneden før han kom hit for å feriere videre med Sveinung. På tirsdagen hadde Sveinung bursdag så då var me ute på ein thai-restaurant før me traff på noen andre kompiser av han som studerer på det samme universitetet. Ellers har me hatt tre fantastiske dager med Sveinung og Richard her i Sydney. Kjekt å ha litt "lokale" kontakter som kan vise oss ting du vanligvis ikkje ville ha sett... ;)

Bondi Beach fekk me også tatt i nærmere betraktning. Drog igrunn dit kun for å kunne si i etterkant at vi har vært der, men det var en kosli liten strand med diverse koslige restauranter og kaféer rundt. Ikkje så møje meir å sei om den ;p

Som den med ansvar for aktiviteter og ikkje minst iveren etter å få klatre igjen fekk Bjarte leita seg fram til ein stor klatrehall her i Sydney. Så der har Bjarte og Andreas (og litt Olav) brukt (store) deler av dagene her i Sydney. Siden buldreområdet ikkje var all verdens der, blei det veggklatring i stedet. Go stemning!!

På lørdagen hadde vi bestilt oss en dagstur til Blue Mountains som er et kjent fjellområdet noen timer vest for Sydney. Blue Mountains er en nasjonalpark og har et rikt dyre- og planteliv. Navnet kommer av at det på varme dager fordamper en slags olje fra Eucupyluptys trea som legger seg som et blått dis/lag over fjellområdet, derav navnet Blue Mountains. På vei opp fekk me sett ein del ville kenguruer på et par meters avstand. Då me kom fram gjekk me någen turer innover regnskogen og langs bratte fjellområder med ein enorm utsikt til bl.a. en kjent fjellrekke med navnet: "De tre søstrene". Dagens høydepunkt var kanskje den 2 min lange togturen opp en bratt fjellskrent. Det er faktisk den bratteste togturen i hele verden!!

Søndagen tok me turen ut til Paramatta, er forstad til Sydney, hvor Hillsong ligger. Der traff me på Stine (ei som gikk i klassen til Bjarte på KL) og mannen hennes som går på bibelskulen til Hillsong. De viste oss litt rundt på området og tok oss også med på kveldsmøtet. Etter møtet tok me en matbit på "Pancakes on the rocks" sammen med vennegjengen til Stine og Asle. I den gjengen viste det seg å vær en god del nordmenn og ikkje minst stavangerfolk. Som igjen viste seg å være både søsken og venner av våre kjenninger. Så der fekk me slått av en god prat på morsmålet med andre fra Stavanger. Koslig! Sånn ellers går flyet vårt til Aukland kl. 07.00 lokal tid, så det blir ikkje mange timene søvn, om det i det hele tatt blir noe på oss i natt...

Til slutt må me berre ønske alle våre fedre en god farsdag og en ellers fin høst/vinter!
Neste oppdatering på bloggen blir fra New Zealand! Have a good one så lenge! :)